#7 Et forsøk på å samle trådene
Natur og verdensbilde: Filosofi som transformativ praksis i økokrisens tid
Gunnar Gjermundsen introduserte med å snakke om hva som kjennetegner det moderne synet på naturen. Først gjennom Heidegger, som setter fingeren på noe viktig når han skriver at begrepene vi bruker er for abstrakte og fjernet fra det opplevde. Derfor må vi tilbake til greske, naturnære begreper. Veil of Isis av den franske filosofen Pierre Hadot introduserer to moduser å forholde seg til naturen på: det prometevske og det orfiske. Det prometevske går ut på at naturen skal forklares, endres, formes etter menneskes skaperkraft. Det orfiske dekker heller opplevelsen av naturen som verdifull i seg selv, som noe som skal oppleves, ikke styres. Hele opplysningsprosjektet, og det moderne menneske, ser nesten utelukkende naturen gjennom prometevske briller. Dette er også knyttet til hvordan vi ser på tid. Enten som Kronos, at tid er stykket opp og at hver time skal ha en hensikt. Eller som Kairos, hvor tid heller er en opplevd flyt som taper noe av å bli delt opp. For å ta tilbake det som er tapt må vi ikke glemme begrepet sjel. Hvor viktig det er å se helheten av et menneske, at vi er noe vi aldri helt kan forklare. Dette tapet av menneskets sjel kan vi se i tapet av kontakten med naturen. Særlig det orfiske synet hvor opplevelsen og helheten i seg selv er verdifull. Det trengs et paradigmeskifte i hvordan vi ser både mennesket og naturen. Og for å få sprengt det prometevske paradigmet har syntesen av psykologi og filosofi en unik rolle.
Opplevelsen av å stå i tapet av noe ekte, at vi mangler ekte og livsnære opplevelser, var en tanke som ga gjenklang umiddelbart. En av deltakerne (bedre beskrivelse?) fortalte om å leve i et kloster en måned, og hvor kunstig det å være tilbake i all distraksjon og stimuli i hverdagen ble i sammenlikning. Dette skrittet bort fra det opplevelsesnære ser man også i psykologiske teorier, som hvor mye resonans for eksempel Carl Jungs personlighetsteori kan gi sammenliknet med empirisk validerte modeller vi lærer på studiet, som Big Five. At det føles mer som det beskriver faktiske mennesker. Her beveget samtalen seg i retning av om følelsen av fremmedgjøring fra det opplevelsesnære peker mot et mer fundamentalt skille mellom subjekt og objekt vi må ta alvorlig. En todeling av både mennesket og naturen etter Descartes, på linje med det prometevske og det orfiske?
En stor utfordring kommer fra makten innbakt i det instrumentelle. At å se på naturen instrumentelt gir en makt over naturen som et orfisk perspektiv aldri kan gi. Bare tenk på atombomber, på amerikanske tankskip, på hele det industrialiserte samfunnet. For man kan, som Martha Nussbaum gjør, spørre seg om mennesket burde være over naturen. Om kanskje en gresshoppes liv er like mye verdt som et menneskeliv. Men realiteten er at mennesket har mer makt enn dyr nå. Hvis vi vil kan vi skyte en hval med et hangarskip, og hvalen har ikke så mye den skulle sagt. Selv om jeger- og sankersamfunn lever mer i pakt med naturen og det opplevelsesnære enn oss, har vi tredd inn i en makt og en mulighet for å påvirke verden som gjør det umulig å returnere til dem. Ørnen tegner seg som symbolet på rovdyret, symbolet på USA og det moderne, som noe som i konfrontasjon alltid vil vinne over mennesker som ønsker å leve mer orfisk. Her skyter Gunnar inn at å leve orfisk alene aldri er ambisjonen. Åpenbart har det prometevske, instrumentelle synet på naturen båret frukter som vi hverken kan eller burde ignorere. Målet er heller å finne en sunnere balanse mellom det prometevske og det orfiske.
Samtalen flyter videre, og vi kommer nærmere eksistensielle aspekter av kontroll over natur. Er døden den ytterste påminnelsen på at vi ikke har så mye kontroll som vi ønsker? I vår egen død føler vi på at vi aldri kan fullstendig vinne over naturen, aldri fullstendig bli helt herre over den. Kan da tanken om å akseptere egen død dermed gjøre oss fri, i at vi tørr å se livets begrensninger, og hvor maktesløse vi er i forhold til hele naturen, i øynene? Psykiske lidelser som årsaker av å leve koblet fra naturen er sentralt – at det er mer schizofreni i byer spesielt, at flere og flere selvskader seg, og at både depresjon og selvmordsrater flyr i taket i USA. Her er det motreaksjoner, som Shinrin-Yoku, skogsbading, fra Japan, hvor det er vist at å bare gå flere timer i en skog uten noe annet mål enn å våre til stede i øyeblikket gjør at man blir mindre deprimert og stresset. De terapeutiske effektene av psykedelika blir også trukket frem. Det sentrale poenget står fremdeles – at det er en balanse mellom det prometevske og det orfiske synet på naturen, på kontroll og aksept, som vi må balansere. Mon tro om denne balansen er mulig å finne eller skape? Eller om vi må rutsje inn i en ekstrem motreaksjon mot det prometevske, som beskrevet av det jungianske enantiodromeia?
Spørsmål å ta med seg videre er blant annet:
Hvordan kan det orfiske og prometiske balanseres, både for samfunnet og i ditt eget syn på naturen?
Hvordan kan psykologien bevege seg mot det subjektive og opplevelsesnære, sy sammen Descartes splittelse mellom subjekt og objekt, uten å bli relativistisk sprøyt?
Hva gjør det med oss som mennesker og samfunn at vi føler oss mer fremmedgjort fra oss selv og naturen?
Bøker og artikler for å tenke videre
The Veil of Isis: an Essay on the History of the Idea of Nature av Pierre Hadot
Psychological Types av Carl. G. Jung
The Earth has a Soul av Carl G. Jung
Justice for Animals: our Collective Responsibility av Martha Nussbaum
Descartes’ Error av António Damásio
Staring at the Sun av Irvin Yalom
The Archaeology of Mind av Jaak Panksepp
Soulcraft av Bill Plotkin
Skrevet av Bendik Sparre Hovet
15.03.2023
