#6: Et forsøk på å samle trådene
#6 Følelser og fellesskap: Filosofiske tilnærminger til følelser og sosiale patologier fra Hegel til Honneth
Et forsøk på å samle trådene:
Sjur Sandvik Strøm introduserte med innlegg om hvordan Hegel forstår følelser. For Hegel er følelser noe som ikke bare finnes i individet. De må forståes i den sosiale rammen de oppstår. Følelser burde også henge sammen med hvordan samfunnet burde være - et godt samfunn er et samfunn hvor det er en koherens mellom det individet føler og det samfunnet forventer og krever at individet kan føle. Følelser for Hegel er ikke mulig å skille fullstendig fra rasjonalitet. Dette er i motsetning til banden av opplysningsfilosofer som nettopp satt et strengt skille mellom følelsene og rasjonaliteten, med Kant som et kroneksempel. Altså avviser Hegel et grunnleggende skille mellom det rasjonelle og emosjonelle. I veien mot et godt samfunn må begge anerkjennes som del av hverandre. Balansen mellom individets følelser og samfunnets forventninger til hva individet kan føle speiles og i Hegels syn på frihet. Frihet er ikke bare frihet til å gjøre som man uhemmet vil. Det er frihet til at samfunnets institusjoner og det individet sammen jobber mot det som er godt for mennesket. Følelsenes rolle for Hegel impliserer, særlig for Honneth, at samfunnskritikk kan sette fingeren på og oppdage deler av samfunnet som gjør individer sykt. Dette er de sosiale patologiene, som man bare ser og løser opp ved samfunnskritikk.
Gjennom samtalen kom flere nyanseringer av Hegels syn på følelser frem - særlig om det er rom for individuell variasjon i Hegels syn på sammenhengen mellom individets følelser og samfunnets krav. Et annet poeng vi sirklet oss tilbake til flere ganger var det utopiske i at det er mulig å finne en perfekt balanse mellom opplevde følelser og normer om følelser som til slutt skaper et godt samfunn. Er det noe ved mennesket som gjør at uansett hvor godt balansert følelsene våre er med samfunnets krav, så vil noen følelser være umulig å forene med hva samfunnet forventer? Angst, skadefryd, raseri er alle eksempler på dypt forskjellige følelser som kan gripe deg og overvelde deg. Og enda viktigere, de må på et vis ha en negativ karakter - enten ved å være skadelig for individet, eller oppfordre til skade for andre. Er det mulig å se for seg et samfunn som aksepterer disse følelsene fullstendig uten at det ikke samtidig overveldes av de negative konsekvensene av dem? Slike grunnleggende dikotomiske motsetninger kom vi inn på flere ganger i samtalen. Andre eksempler var narsissisme og selvoppofrelse, om vi i dag er for narsissistiske eller selvutslettende. Bør vi bli mer eller mindre egoistiske? Og har vi beveget oss for langt i et individualistisk, effektivitetsbasert syn på mennesket? Og enda viktigere - kan vi frigjøre oss fra slike dikotomier gjennom kjærlighet? Eller kanskje tilgivelse?
Tilbake til Hegels analyse brukte vi mye oppmerksomhet på at den tilsynelatende ikke har rom for det kaotiske ved følelser. At det alltid er noe ved opplevelsen av en følelse vi ikke klarer å presist beskrive eller kontrollere. Og at nettopp dette ufangelige ved følelser er noe som mennesket bare må akseptere, og som ikke passer inn i noe som kan balanseres med samfunnets forventninger. Her kommer Kierkegaards kritikk av Hegel inn - om Hegel gir nok plass til subjektiviteten og det eksistensielt gitte. Kan samfunnets krav - et abstrakt prinsipp for hva som er riktig å føle og gjøre, noensinne fullstendig være i balanse med individers subjektive opplevelser av hva de føler og vil gjøre?
Vi drøftet lenge terapeutens rolle i forhold til følelser som man enten må akseptere eller endre. Hvordan tilnærmer vi oss at terapeuten oppleves som omnipotent, og dermed kan overstyre pasientens virkelighetsoppfatning? Psykiateren og filosofen Frantz Fanon sine tolkninger av drømmer fra koloniserte deler av Afrika ble trukket frem. Han viste hvordan terapeuten gjennom bevisstgjøring om sosiale konteksten rundt pasientens problemer kan nettopp gi pasienten økt agens til å velge sin egen holdning og perspektiv på utfordringene sine.
Psykologen vil nemlig alltid legge en stor del av rammene for hvor problemene til pasienten ligger - inni deres individuelle psykologi, i hvordan de lever livet sitt, i oppveksten eller familien deres, i hvordan samfunnet setter press på individet. Å være oss bevisst på denne definisjonsmakten er en stor del av å ta muligheten og ansvaret i hvordan vi beskriver pasienters problemer seriøst. Dette gir oss inngang til flere refleksjoner om hva sosiale patologier er - og rollen av litteratur, samfunnskritikk, og andre fag enn akademisk psykologi for å forstå mennesket. Særlig kan man sitte igjen med nysgjerrighet om hva sosiale patologier er, om de i det hele tatt finnes, og om det burde være et mål for samfunnet overhodet å fjerne psykiske lidelser fullstendig? Og er det i det hele tatt mulig, eller er oppgaven vår som psykologer heller å legge til rette for at mennesker skal klare å leve bedre med psykiske lidelser?
Spørsmål å ta med seg videre er blant annet:
Kan menneskets følelser noensinne balanseres med samfunnets krav?
Er det noe ved det komplekse og kaotiske med følelser vi aldri kan helt fange, forklare eller rømme fra? Hva er forholdet mellom å akseptere den man er og ville endre seg?
Hvordan burde man tilnærme seg muligheten vi psykologer har til å definere hva som er galt med enkeltindivider og med samfunnet?
Bøker og artikler for å tenke videre
Black skin, white masks (1986) av Frantz Fanon (Om kolonialismens psykologi)
The Phenomenology of Spirit (1807) av Georg Wilhelm Friedrich Hegel (Hegels hovedverk)
Enten - Eller (1843) av Søren Kierkegaard
Skrevet av Bendik S. Hovet
