Vi inviterer litteraturviter Lukas Lehner til en utvidende og reflekterende samtale om litteratur og psykologi. Han skriver:

At «virkelighet» ikke er noe gitt, men snarere er resultatet av en subjektiv produksjon, av synteser produsert i skjæringspunktet av persepsjon og språk, er noe som siden Kant og fra og med 1800 har vært gjenstand for inngående filosofisk og psykologisk granskning. I samtidens psykologiske behandlingspraksis kan det derimot virke som om spørsmål om å være «fungerende» innenfor en gitt symbolsk orden, en gitt kollektiv, samfunnsmessig horisont, har blitt et hovedanliggende. Men hva skjer hvis man «vrenger» det hele utad – hvis det ikke er enkeltpasienten, men samfunnet som er «syk»? Som Deleuze og Guattari skriver i polemisk, samfunnskritisk ånd: «En psykotiker på vandring er en bedre modell enn en nevrotiker utstrakt på divanen» - og tyr, ikke overraskende, til litteraturen for å illustrere de «poetisk-psykotiske» gjennombruddene gjennom en gitt doxa.

Fra Goethes korrespondanse med legen Johann Christian Reil (den første til å definere begrepet «psykiatri» i 1808) om jegets heterogenitet, og helt til Robert Musils persepsjons- og gestaltpsykologiske eksperimenter i «Mannen uten egenskaper» viser litteraturen seg å være en utmerket eksperimentell arena til å granske forholdet mellom språk, virkelighet og persepsjon. Dette innlegget forsøker, så å si, å la noen blaff av litteraturens «syntaktiske stormer» fyke gjennom behandlingsrommet: Kan litteratur og psykologi, med sitt overlappende fokus på subjektivitet, persepsjon, språk og virkelighet lære noe av hverandre – også i dag?

Som alltid er målet vårt å skape en arena for å diskutere de store idéene og tankene det ikke alltid er rom for i hverdagen.